Lunsjguiden: Bedre blir det ikke
Hvite duker er ingen forutsetning for å gi en sekser.
Av Finansavisen
Publisert 11. aug. 2023 kl. 19.47
Det har skjedd noe med Michaels gjennom våren og sommeren. Eierne Michael Skiri, Anders Buchardt og utelivsgruppen ByOSLO har gjort om stedet til et Middelhavskonsept med ny meny, det er frisket opp med blomster i taket og trær inne og musikk som skal gi gjestene Middelhavsvibber. Eierne hevder nemlig at det franske slår best an på Briskeby.
MICHAELS
Nyåpning denne uken. Rikholdig lunsjmeny med en rekke varianter av snacks, forretter, salater, sandwicher og hovedretter. Det som tidligere var et realt partysted for unge, fulle brunsjgjester som danset på bordene i flommende champagne skal forsøke å tone dette ned. En service til terningkast syv og en kokk som virkelig hadde dagen.
Terningkast 6
Sted: Briskebyveien 31.
Pris lunsjretter: 195 – 435 kroner.
Tid før maten kom: 31 minutter.
Besøkt: 10. august 2023.
– Nok en restaurant som omtaler seg selv som bydelsrestaurant. Er den egentlig det? spør Short.
Konseptet med bydelsrestaurant er å betjene lokalbefolkningen i nærområdet, slik Café Elise i Elisenbergveien gjør. Michaels tiltrekker seg kjendiser fra fjernt og nær, så jeg stemmer i utgangspunktet nei – men her virker det som om alle er på hils, sier Long idet hun drar kjensel på en tidligere ordfører samt en tidligere forretningsmann og konsernsjef med norsk-argentinsk opphav.
Peiskos
De setter seg ned ved peisen, servitøren tilbyr seg umiddelbart å tenne den, kommer med menyer og vet ikke hva godt han kan gjøre for de to sultne lunsjgjestene.
Det blir servert vann med bobler, is og lime, mens han informerer om at sandwichene og salatene er passe lunsjretter. I hvert fall hvis de starter med en snacks.
– Michaels har fått på pukkelen tidligere med hensyn til manglende service, men det virker som om de har tatt kritikken til seg, sier Short.
De slår til på snacksen, pimentos padrons, og hopper bukk over både salater og brødskiver. Til hovedrett velger Long kveite med risoni, altså en pasta formet som ris, parmesan og skalldyrsaus i form av skum. Short lander på trøffelpasta servert med sopp og svart trøffel.
– Jeg liker meg bedre her enn i hovedrestauranten på den andre siden av peisen. Der inne i retning toalettene er det litt mørkt, sier Short og får et bekreftende nikk over bordet.
I NY DRAKT: På kveldene fylles dette lokalet opp, på dagtid virker det som de fleste foretrekker den lysere delen av lokalet. FOTO: FINANSAVISEN
Det fylles opp med flere gjester, og alle velger den første og lyseste delen av lokalet.
Servitøren kommer med de små, grønne paprikaene, og forteller at normalt vil én av ti være overraskende sterk i smaken selv om alle ser like ut. Prøvende tar de hver sin padron og konkluderer med at den spanske snack’en er perfekt saltet, stekt i olivenolje, varm og slett ikke sterk.
Bollen med padrons er tom, og de slikker seg nærmest synkront på fingrene idet kjøkkensjefen selv kommer ut med rettene og forklarer hva de har i vente. Presentasjonen er rustikk og elegant på samme tid.
TRØFFELPASTA: Toppkarakter for alt sammen. Til og med grønnkålen, som normalt ikke er blant Shorts favoritter. FOTO: FINANSAVISEN
– Og smaken er helt i toppklasse, sier Short idet hun blander al dente tagliatelle, saus, sopp, grønnkål og skivet trøffel og gjør klar for neste munnfull. Med lukkede øyne tenker hun på filmen «Trøffeljegerne fra Piemonte», en liten lykkeperle av en film.
– Lykke her også. Kveiteretten er en bit lykke på tallerkenen, sier Long og nyter hver bit med perfekt tilberedt flat fisk i flyndrefamilien. Skumsausen får henne plutselig til å ønske seg hvite, stivede duker og dertil stivede servietter.
KVEITE: Rett og slett perfekt tilberedt. For å pirke litt: Vær litt mindre raus med parmesanen neste gang. FOTO: FINANSAVISEN
– Vet du forresten hvorfor det heter servietter? spør Short.
Long rister på hodet og Short siterer sin avdøde far:
– Fordi de ofte faller på gulvet og da blir det: Ser vi etter.
– Denne kveiten kunne nesten ikke vært gjort bedre, sier Long, uten å kommentere det med serviettene.
– Nesten? Har du noe å klage på, spør Short overrasket.
– Det er nesten flaut å si det, for alt er så bra. Også at servitøren dukket opp etter at vi hadde tatt et par biter og lurte på om vi ønsket salt eller pepper. Men bare for å pirke litt: Jeg skulle ønske meg litt mindre parmesan i sausen.
Flammen i peisen er i ferd med å dø ut. Servitøren, som har jobbet på den nedlagte transformatorstasjonen i en årrekke, trekker sine speiderkunnskaper opp av hatten og Short gir ham terningkast seks for bålferdighetene.
– Det er faktisk mulig å gi en sekser også til restauranter uten hvite duker, sier Long.
Trøffelspiseren svarer med dype smilehull.